The quiet call – Lier Mentalsykehus

Huset vet jeg skal forlate det nå, jeg har gjort min plikt. Det titter sørgmodig ned på meg med et tomt blikk.

Det er ikke mer jeg kan gjøre for dets grusomme historie, jeg har tatt bildene, og vist dem for all verden.

Det blunker mot meg og viser meg et tannløst smil. Sjelene der inne blir aldri borte, men de viser meg et siste farvel.

Ett aller siste glimt av skrekkens hus, som dog huser et snev av varme, kjærlighet og håp.

Lyset, farvene, håpet… disse arme sjelene er kanskje ikke helt fortapt..

De viser meg lyset, at hjertet fremdeles banker,

med frisk blod i årene.

Og jeg vet at jeg vil forlate huset med en følelse av fred.

Takk for det du ville dele med meg, jeg skal ta dere alle med i mine tanker.

Nå snur jeg ryggen til og går, og jeg vet at dere vil følge meg med blikket, og sørge for at jeg kommer meg vel hjem.

Husk å slukke lyset før du går…..

Tips om lignende steder som går for å være hjemsøkte, eller har en spesiell energi, mottaes med stor takk.

Lier Mentalsykehus #2

Dette stedet er mildt sagt forheksende, hvorfor blir jeg ikke ferdig med det ? Det er som om det hvisker til meg, kom inn, bli hos meg.

De tomme vinduene kikker ned på deg, inviterer deg med sine åpne vinduslemmer, kom til oss og hilse på.

Det er som om de gamle gardinene skal vise vei. Og det er fristende å gå inn igjen, inn til den pulserende kjernen. Energiene ligger tykk som ertesuppe her.

Bare stig på, vi har savnet deg. Jeg går rundt hjørnet og inn på baksiden, det flotte bygget nesten kneiser mot meg.  Veggene er preget av forfall og manglende tilsyn. Det gir huset et trist og etterlatt utseende, som en tilårskommen beautyqueen.

Med et åpent sinn, kan man se disse bygningene som vakre, men når man vet om skjebnene som ble behandlet her, vet man at skjønnheten kun er overfladisk. Det gamle utstyret som står igjen, vitner om hva slags sted dette var. En uendelig tristhet siger innover deg, du kommer deg ikke unna.

Skjønt, vakkert og vakkert, så mye smerte kan vel strengt tatt ikke betraktes som pent. Det sies at Lier Mentalsykehus, eller Lier Asyl, som det het den gangen, er Norges mest beryktede når det gjelder åndelig aktivitet. Det er vel ikke særlig forunderlig, når man tenker på hvor mye skrekk og grusomheter som har foregått her.

Slowly turning mad – Lier Mentalsykehus

Jeg lot meg overtale til å reise tilbake..  Lier Mentalsykehus var ikke et overstått affære for mitt vedkommende likevel. Lenge hadde jeg trodd jeg skulle slippe å se dette stedet igjen. Men den gang ei. Når mine to partners in crime bestemte seg for å dra tilbake, kunne jeg rett og slett ikke feige ut.

Bevæpnet til tennene med fotoutstyr, dro vi tilbake til dette skrekkens hus. Det var ikke så mye spøkelsesjakt denne gangen, som jakten på gode bilder. At spøkelsene er der, fikk vi jo grundig bekreftet sist. Stemmene i veggene blir aldri borte, men denne gangen ville jeg prøve å fange noe mer. Noe av galskapen, torturen, ensomheten….

Når veggene griper etter deg, og du føler deg innestengt, selv om døra er rett foran deg. Du vet om alle de tragiske skjebnene, eksperimentene…

Du hører stemmene – fra den gang… Hylene… Og søker deg til lyset.

Kjenner skjebnene der inne, følelsene, angsten…

Ber deg om å bli. Så fristende å sette seg ned, og la de komme til deg, la de få snakke om sine sorger, disse ulykkelige sjelene.

Og kunne fortelle om håpet, om livet der ute. Men da blir de stumme. Og man hører blodet ruse i årene… Alene.

Helt alene.

Se mer fra Lier Mentalsykehus? Klikk HER

Lier Mentalsykehus – en ekkel opplevelse….

Jeg lot meg overtale til å bli med to venninner på fotoshoot på gamle Lier Mentalsykehus.

Jeg er egentlig ikke superbegeistra for slike steder som har rykte på seg for å være fulle av dårlige vibber og ånder på vandring. Å google Lier Mentalsykehus, kan gjøre en gammel tante søvnløs. Like fullt – ble jeg med.  Det startet ganske rolig, vi fikk tatt noen ålreite bilder fra A-bygningen. Vi klarte selvfølgelig ikke å reise dit i rett tid, så vi fikk en snau time, før mørket kom. Og ærlig talt, det finnes veldig mange steder jeg heller har lyst til å være ved mørkets frembrudd, enn akkurat der.

Straks vi kom oss ut av bilen og var på vei inn til A-bygningen, merket vi en temmelig spesiell stemning. Du trenger ikke å være et synsk medium for å kjenne dette på kroppen. Det kommer som kastet på deg, straks du nærmer deg området. Det er egentlig helt utrolig å tenke på at det fremdeles er full drift OG pasienter på dette stedet. Det er ihvertfall 3 bygninger som står tomme og som har gjort det siden midten av 1980-tallet. Så vidt vi har forstått, er dette A, D og E-bygningene på området. Det har foregått ganske grusomme forsøk på de som har vært pasienter her, deriblant forsøk med LSD, lobotomi og elektrosjokk. De fortapte åndene som helt tydelig sitter igjen i området, er formelig til å ta og føle på. Vi går inn i bygningen,  (noe som ikke er lov, da bygningen er avstengt pga stort forfall siste tyve år,) og begynner vår leting etter fortiden.

Det er rimelig forfallent og stygt innendørs, og stemningen har ikke blitt påtagende bedre. Tvert imot, så blir vi i overkant frynsete, uten noen særlig grunn.  Takket være Britt, som innehar større eventyrlyst enn redsel for ånder enn oss andre,  klarer vi å karre oss videre inn i bygningen.  Jeg lar de neste bildene tale for seg selv…

Det blir raskt mørkere, og vi får litt hastverk med å komme oss videre. Et par rom fanger vår interesse fullstendig, disse befinner seg i øverste etasje.  De har en tristhet som vi bærer med oss helt hjem.

Siden jeg er såpass skeptisk til slikt av natur, føler jeg sterkt for å komme meg ut. Det er nesten mørkt ute, og det begynner å bli vanskelig å se hvor vi setter beina. De andre vil ned i kjelleren, selv om jeg kjenner stor vegring mot det. Jeg liker ikke kjellere, og ihvertfall ikke kjellere i stupmørke, og jeg kan vel trygt understreke at mørke kjellere i hus som har rykte på seg for å ha ånder, scorer vel på et absolutt nullpunkt. Synet som møter oss i kjelleren, kan skremme livskiten ut av de fleste.

Heldigvis er det noen som har helt rødmaling på flisene i dusjen, det er altså ikke blod. Men det er jaggu lett å la seg lure sånn i mørket, med en puls på 220.  Er nok noen spøkefugler som har gjort dette. Men det var nå likefullt et ekkelt syn.

Vi forlater A-bygningen og begynner å lete etter D og E. Vi vet de er i nærheten, men ikke helt hvor. Mellom A og C-bygningen, går det en sti bratt oppover i skogen. Vi følger den og kommer til en bygning som er en tro kopi av A-bygningen. Den ligger ensomt til noe høyere enn de andre. Veldig isolert. Veldig ekkel atmosfære. Vi går litt rundt og titter, men kommer frem til at det er for mørkt til å gå inn. Vi har ikke med oss lommelykter heller, så vi velger og la det være. Det ser også såpass forfallent ut, at det kan være farlig å bevege seg inn. Vi følger en svingete gammel asfaltert vei nedover, og finner endelig den berømte rød-brune bygningen nedenfor.  Den er behørig kommentert på ymse blogger rundt omkring.  Det snodige er, at når jeg nærmer meg dette enorme bygget, så begynner kameraet mitt å krangle. Mine følgesvenner merker ikke noe unormalt. Vi går likevel nærmere for å ta denne bygningen i nærmere øyesyn. Bildene mine fra dette huset, er uklare og dårlige, da kameraet mitt nektet å fungere normalt når vi var her.  Jeg har – til alt overmål – lest på flere blogger – at flere har opplevd akkurat her at blitzer og kameraer slutter å virke, og at batterier bare «dør».

Vi går rundt huset og kikker litt, det har en rimelig ekkel atmosfære, dette også. Vanskelig å sette fingeren på hva, men du bare merker at det er noe der.

Kameraet mitt vil ikke fokusere, det er som om hele kameraet har streiket, selv om det er tydelig strøm på kameraet. Å stille fokuset manuelt når det er så mørkt, er tilnærmet klin umulig, så jeg tar bilder, på tross av alt kameraet ikke vil fokusere. Resultatene blir deretter.

Vi kommer oss bort til en veranda, og vinduene her er pip åpne. Vi titter inn og ser at det er lagret masse gamle møbler og skrot der inne. Det ligger mye rart på utsiden også, inklusive restene av dette apparatet.

Ved søk på nett finner vi ut at dette er et apparat som har blitt brukt til elektrosjokk.

Vi følte ikke varmt for å gå inn, så jeg tar bare å slenger kameraet mitt inn i vinduskarmen, og kjører av et bilde med blitz. Jeg står altså med  kroppen lent inn mot vinduet, og du kan se de hvite karmene på begge sider. Jeg tar to bilder rett etter hverandre med samme innstillinger, men får likefullt et underlig resultat. Jeg legger ut begge bildene, så får dere se selv. De med livlig fantasi, inklusive meg selv, kan se noe som ligner et ansikt i det «gråhvite» feltet over vasken til høyre i bildet. Disse bildene er ikke redigert, slik at de skal vises slik de ble tatt. De lysfeltene som sees tilvenstre i bildet, vites heller ikke hvor kommer ifra.

Versjon 2

Hva slags lys som har kommet inn på det første bildet, er noe usikkert. Da jeg står lent inn i vinduet, og de andre står bak meg. Jeg har brukt f3,5 og blitzen har utløst. Lukkertiden er på 1/125 s. Hva som har latt seg fange der, vet jeg ikke.  Samme innstillinger er brukt på versjon 2.

Etter dette vil ikke kameraet mitt ta flere bilder, det virker som om speilet har hengt seg opp. Det er helt låst. Da finner vi det best å forlate åstedet. På vei ut av hagen der og bort fra huset, tar kameraet et bilde «selv».  Resultatet av dette er mer enn snodig. Det ser dere her.

Så lenge vi er i umiddelbar nærhet av dette bygget, virker ikke kameraet mitt. Jeg prøver å ta et bilde av fasaden på vei bort, og vil fremdeles ikke fokusere.

Ikke før vi har kommet godt stykke ned i gata, begynner kameraet å fungere normalt igjen. Jeg tar dette siste bildet bare for å se om jeg får det til. På det siste bildet, er alt i orden med kameraet, og bildet blir skarpt og fint, til tross for at det er så mørkt. Personen du kan se i bildet, er en av mine venner og ikke noen «skummel» figur.

Ganske ekkel opplevelse dette. Det er egentlig mest ekkelt,  når du kommer hjem og det får synke litt. Jeg tror nok at dette blir min siste tur til Lier Mentalsykehus. Åndene der skal få hvile for mitt vedkommende. De som er på jakt etter litt spenning, bør absolutt reise dit og kjenne på stemningen. Ha i minne at det er ulovlig å ta seg inn i disse bygningene, da de er sperret av for offentligheten. Å gå inn i disse bygningene er å gjøre innbrudd på offentlig eiendom. De er også så forfalne at kan være farlig.

Når vi kom hjem, viser det seg at ALLE bildene den ene av oss tok på Lier, er borte vekk fra minnebrikka. Til gjengjeld var det tatt bilder både før og etter, men disse var fremdeles på brikka. Men alt som var tatt på Lier, var søkk vekk når hun skulle laste bildene hjemme. Mon tro hvorfor ??

Vedlegger også et lite kart over eiendommene det gjelder, da dette er tilnærmet umulig å oppspore på nett.

~* ~

Mer om Lier Mentalsykehus:

Slowly turning mad – Lier Mentalsykehus

Lier Mentalsykehus #2

The quiet call – Lier Mentalsykehus

14 januar 2014:

Denne bloggen har ligget brakk en god stund så det er ganske pussig at det brått kommer massevis av innlegg på dette gamle blogginnlegget. Men det er litt sånn det er med Lier Mentalsykehus. Det blir populært litt i rykk og napp. Men til alle dere som fascineres av dette, vit at selv om det kan virke som en spennende og gøyal affære, så kan dere få med dere noe hjem derfra – som dere faktisk ikke ønsker. Det kan skje – fortere enn dere aner. Ikke ta sjansen, ikke reis dit. Det er faktisk ulovlig, bygningene er så falleferdige at det er farlig å gå inn der. Og da snakker vi fremdeles kun om det fysiske. Når det gjelder det man ikke nødvendigvis kan se eller ta på, så kan det hende at dere får følge av noe dere ikke har kontroll på eller er herre over.

Styr unna, – ikke reis dit!